UKA

Det er et helt år siden UKA-11. "Jeg er på side to i epilogen i boken om livet mitt. Første november - dag to i livet uten UKA. Jeg må finne et sted å begynne", skrev jeg for å avslutte det. Jeg fant et sted å begynne. Nå er det september, jeg er ferdigutdannet journalist, deltidssosiolog på bakerste rad i en grå forelesningssal og fra i dag av.. redaktør i Norges største kulturfestival. UKA-13.

PSTEREO

Det har gått et helt år siden sist. Fra elleve til tolv, fra festivalsommer til jobbsommer. Det begynner å bli kaldere - høst - og en identitetskrise har revet av meg den varme dynen. På Marinen stod scenene like støtt som i fjor og i helgen var det varmt. Fortsatt sommer. Leiligheten har vært et vandrerhjem for lesende, letende venner i et par uker, også i timene mellom ny musikk, tomme plastglass, tung bass og båttur. Solnedgang og slitne føtter. Pstereo var mye det samme som i fjor, bare i år med en blogger uten bloggassistenter. Ikke ett eneste bilde mot scenen, alle av dem som gjør det mindre ensomt å sitte bakerst i en helt ny forelesningssal og se byen min forandre seg til noen andres. 

DU ER IKKE KREATIV BARE FORDI DU SUGER I REALFAG

To år senere. Jeg sitter med en velkomstbrosjyre i hånden, hodet et helt annet sted. I teorien er jeg ferdigutdannet journalist, i praksis bare to års erfaring rikere - og to hundre tusen kroner fattigere. Fire semestre og en sommerferie i Trondheim: Så lenge at nummer trettifem er hjemme, så lenge at jeg har fullført to år på journalistikkstudiet, men ikke lenge nok. Brosjyren ber meg møte til immatrikulering allerede i morgen. Høgskole, fagskole, universitet. Jeg må ta 5-bussen til høsten. Det er den det står Dragvoll på.

Jeg leverte min siste NKF-eksamen i midten av juni, allerede samme ettermiddag slettet jeg alle mailene som har samlet seg opp. Jeg har ikke svart på noen av dem - før nå. Norges Kreative Fagskole. Alle spør hva jeg synes om utdanningen, om lærerne, det sosiale og hva jeg har fått ut av det. For bare noen uker siden fikk jeg en melding fra en som hadde hørt at jeg var misfornøyd. Eller naturlig kritisk, som jeg kaller det. Først nå innser jeg at blogginnlegget jeg begynte på som et fellessvar på alle mailene merket "NKF", ikke blir det oppgjøret jeg først hadde tenkt. Bare for å slippe å svare på mail, har jeg tenkt til å si det helt enkelt: jeg er ikke fornøyd med utdanningen.

Trangen til å utlevere meg selv på nett er borte. Nå skriver jeg bare om andre eller tar bilder av meg selv og pynter på sannheten med filter. Jeg har et vitnemål som bevis på at jeg har så god selvinnsikt og nok vett til at jeg i et helt år tok meg selv i nakken og dro meg fra leiligheten til klasserommet. Sånn sett nokså verdifullt, ellers bare to år dokumentert på et ark uten noen videre verdi.

Jeg må skrive ned livet mitt for å holde orden på det. Jeg har ikke blogget siden 1. juni. Forestill deg i hvilken tilstand hodet mitt er i. Det er trettende, snart fjortende august. Fredag avsluttet jeg fem uker sommerjobb på Tyholt, i dag krampesamler jeg fregner i vinduskarmen og tenker på velkomstbrosjyren som ligger oversett i en skuff sammen med NRK-kontrakten min. Sistnevnte gikk ut i går. I førstnevnte står det at alt begynner i morgen. "Velkommen til NTNU! Velkommen til Trondheim!". Jeg føler meg bare fullstendig handlingslammet.

HEST

Unnskyldninger til side, jeg har bare logget meg inn for tre linjer skamløs selvpromotering. Jeg åpnet et nytt dokument i InDesign sist jeg blogget, i går leverte jeg resultatet. Prosjektoppgave; 20 sider hestejournalistikk. Magasinet fortjener et liv utenfor skrivebordet jeg sitter fast ved. Les det her.

FINDUS

Det er bare to uker siden jeg var hjemme sist. Nå er jeg bare innom for å passe på hunden og katten før jeg drar videre til Rauland. Halve kameraet mitt er til reparasjon, så jeg har med meg en hel sekk med fotoutstyr fra skolen som skal redde den avsluttende prosjektoppgaven min. De færreste tror meg når jeg sier jeg skal lage et hestemagasin, men jeg er hundre og femti prosent sikker på Paradise-skalaen. Jeg skal lage et helt magasin. Alene. Findus ser omtrent like skeptisk ut som det jeg gjør når jeg åpner InDesign.