Himmelen gråter over at jeg er hjemme i Asker igjen. Uten hest. Det har vært fire fantastiske dager halvt oppe på fjellet i stallen sammen med Marion. Jeg hadde ikke sett henne på over et år, og i formiddag dro jeg hjemover med en klump i halsen etter timesvis i stallen og på hesteryggen siden torsdag ettermiddag. Stølheten har akkurat gått over fra å være plagsom til utholdelig, og det skjer selvfølgelig når jeg ikke skal hverken ri eller.. trene.. mer. Det blir vanskelig å være hestejente på heltid i Trondheim.

Jeg har eid verdens fineste hest en gang. Hadde jeg kunnet, hadde jeg tatt henne med tilbake til Asker og gått tilbake til livet jeg levde helt frem til 2008. Men så har jeg jo rukket å bli glad i leiligheten som venter på meg i Trondheim også, så jeg får heller ransake finn.no for hester der oppe. Noen fra Trondheim som har tips til en ulykkelig hestejente? Jeg er aldri så lykkelig som jeg er når jeg sitter på ryggen hennes, uansett hvor klisjé det høres ut. Og nå må jeg bare vinke farvel til stallarbeid, dressur- og sprangtimer, timeslange rideturer og adrenalinkick på feltrittbanen for denne gang. Nå venter ti lange, kjedelige dager her hjemme før jeg endelig kan flytte fra rommet mitt som for tiden ikke er annet enn tomme vegger og malingslukt. Jeg har allerede surmulet meg til å få gjesterommet redd opp og gjort klart for meg. Jeg  lukter hest og det gjør litt vondt i musklene jeg ikke hadde brukt siden i fjor. Aller mest stikker det litt i hjertet etter at årets høydepunkt er over. Resten av bildene får dere senere. 

Jeg har dratt på meg ridebukse og fleecegenser for et par dager. Fjelluft, skitt under neglene og stalliv på Rauland med hesten jeg eide i tre år.. og solgte i 2008. Jeg har vel kanskje innsett at jeg aldri kommer til å bli kvitt hestedillaen, og nå begynner jeg å grue meg til to år i Trondheim uten den prikkete hesten jeg rir en gang i uken. Eller egentlig hvilken som helst skapning med fire bein, man og store ører. Jeg bor på et firemannsrom helt for meg selv i en gigantisk låve rett ved siden av stallen. 

Jeg har så godt som vokst opp på det stedet her, og har vært her hver eneste sommer siden 1999 eller 2000. I 10 år, altså. Det er halve livet mitt, det. Og så solgte jeg hjertet og sjelen min hit da jeg ble nødt til å selge Marion i 2008. Det er ikke rart jeg har mye fritid nå som jeg ikke driver med hest på fulltid lengre. En gang i tiden var jeg i stallen hver bidige dag, time ut og time inn. Og så var det stevnene i helgene, som gjerne oppholdt meg fra halv fem om morgenen til langt ute på kvelden. Det var så og si det eneste jeg gjorde og holdt på med fra jeg var åtte til jeg ble.. seksten. Siden den gang har jeg dratt opp hit én gang i året for å hilse på min aller beste venn, og jeg merker det på musklene og kroppen at det ikke er nok. Jeg sliter med å gå opp trappen til soverommet og kjenner plutselig magemuskler jeg ikke trodde jeg hadde. Men det er deilig. 

Vekkerklokken ringte grusomt tidlig, og før jeg rakk å spise frokost hadde jeg ridd rundt i ridehuset i en hel time. Nå varmer jeg hendene på en lunken kaffekopp før jeg skal krype under dynen og lese boken jeg ikke tør å innrømme at jeg leser. En gang i tiden stod jeg opp før solen hver morgen for å gjøre alt av stallarbeid, og sånn holdt jeg det gående absolutt hele dagen. Nå føler jeg meg gammel og utrent, men alt forsvinner når jeg sitter på hesteryggen. Klokken fem skal jeg ut og fly litt over hinder på den svarte raketten min. Både jeg og mamma har vurdert å snike henne inn i en hestehenger og sette henne i hagen hjemme. Hesten, altså. Men fremover blir det vel bøker og skolebenken istedetfor frisk luft og hester. Først må jeg bare masseres så jeg kan fungere ordentlig igjen. Frem til søndag skal jeg uansett bo i ridebukse og ridestøvler, men hvis det mobile internettet mitt lar meg snakke med dere, så lover jeg å gjøre det. Imens skal jeg leke hestejente på rideleir.