FINALEN

Helgen vil ikke slippe taket selv om det snart er tirsdag. Jeg har jobbet mot Urørtfinalen hele denne måneden og lot den vare et helt døgn når den først var i gang på fredag. Navnet mitt rullet over skjermen da direktesendingen var ferdig, natten forsvant i en kjeller med halve musikk-Norge. Før jeg rakk å våkne ordentlig var jeg ute i natten med blåmerker og glowsticks igjen. I går klarte jeg bare to biter av en burger på noen timer med oppdateringer fra den siste måneden før jeg endte opp på en sofa bare et par gater unna den ensomme leiligheten min. Det skjer for mye bra til å være pessimistblogger akkurat nå.

NO SHORTCUT TO A DREAM

Byen begynner å minne om sitt gamle selv igjen. Bussturen til jobb var som en overpretensiøs hipsterkortfilm sett gjennom duggete raybans i morges. Det dugger på dem når jeg drikker kaffen jeg tar med meg fordi jeg alltid lager for mye til at jeg rekker å drikke den til frokost. Om seks og en halv time lager jeg ny kaffe.

GRÅTT

Hvor lenge jeg må bo alene før jeg ikke lenger blir stolt av hvor flink jeg er til å ta vare på meg selv? Jeg er alltid fem minutter for tidlig ute til bussen. Jeg lager middag som jeg har med som lunsj på jobben dagen etter, selv om jeg i dag hadde utsikt over halve kongeriket. Jeg har fortsatt ikke brukt julegavekortene som har ligget i lommeboken i nesten en måned. Men når det kommer til drapsblikket jeg sender de andre passasjerene på bussen for å få sitte alene.. innser jeg at jeg har litt igjen å jobbe med. 

WORKING ON IT

Det er ingen som kaller meg "blogg" lenger. Det kan hende jeg gjør noe med det snart. Etter jeg har sendt signaturen min avgårde på brevet fra lånekassen og spist middag etter den tredje mandagen som praktikant i P3, kanskje. Trondheim er en helt annen by enn den var i fjor, så jeg har lagt tregulv på bloggen i et forsøk på å henge med. Jeg vet ikke hva det betyr, og det er ikke så farlig, egentlig.

EVERY DAY

På mandag fikk jeg alfakrøll nrk.no bak navnet mitt og i dag ble min aller første sak for P3 publisert. Hver morgen tar jeg bussen ti på halv ni og har fingrene på tastaturet før det frem til nå har vært mange timer til frokost. Byen er nesten ugjenkjennelig uten de kjente ansiktene og klasserommet nede ved elven, men jeg sitter godt i en kontorstol på Tyholt. Jeg blir nesten svimmel av hvor meta det er å jobbe i P3. Min første offisielle NRK-mail fikk jeg fra en av de skjeggete mennene som sender rekordbrytende radiobølger fra studioet på Marienlyst. Og inn i mine egne høretelefoner mens halve twitterfeeden min snurrer på kontorstolene sine ved siden av meg. Jeg har blitt journalist på heltid.