.

Hun la hele verdenen sin i hendene hans. Alle problemer og tårer på skuldrene hans. Hun smilte i armene hans, ble varm da han kysset henne og ville prioritert han over alt annet i hele verden. Hun hadde ingenting da hun fikk han, alt da hun hadde ham, og nå sitter hun igjen med mindre enn ingenting. I snøstormen rundt midnatt i går stod det en forvirret jente og en tårevåt gutt og tok farvel med det de hadde hatt i nesten 7 måneder. Kanskje la hun for mye av ansvaret på han, mer ansvar og makt enn hva han hadde mulighet til å kontrollere. Kanskje hadde han gjort alt for å prøve å få forholdet til å fungere, men allikevel måttet ta den tunge avgjørelsen som resulterte i en tårevåt tirsdagsnatt. Kanskje hadde de for lite til felles og ingen skjebne sammen. Hun visste ikke om hun skulle skrike, slå, gråte eller bare la han stå igjen ute i kulden. Det gikk over tre timer før det virket som om det ikke kom flere tårer. Røde, såre øyne og iskalde hender den andre dagen i februar.

.

"Hvorfor er du så glad og fornøyd i dag? Det er så ulikt deg, hvor har du gjort av den gamle kjæresten min?" sa han til henne og kysset henne mandagskveld mens hun tente stearinlys og bare hadde fine tanker i hodet. Med hodet på skulderen hans følte hun seg alltid trygg, nå som hun endelig hadde fått han. Med så mye håp, planer og fremtidstanker smilte hun alltid da hun så han, tenkte på han, snakket med han. Hun hadde endelig funnet seg til rette i en ny hverdag, men han hadde tenkt på noe annet lenge. "Du fortjener bedre enn halvveis. Jeg skulle ønske jeg kunne styre det". Så kom vanskelige valg og tunge ord. Og plutselig var alt over, selv om det gjerne skulle vært annerledes. Hun ville gjort hva som helst, for hun har ingenting å falle tilbake på.

.

Hun starter på nytt. Helt alene i en hverdag der han en gang var den eneste motivasjonen til å fortsette.