.

"Du smiler fordi du tror det er håp", sa han og sukket tungt. Hun tok en slurk av kaffen og prøvde å holde tårene tilbake. Ingen av dem visste hva de skulle gjøre eller hva som kom til å skje. Det var som om ingenting noensinne hadde skjedd mellom dem, som om de aldri hadde kjent hverandre, men samtidig så var alle minnene og følelsene fortsatt der. Det virket umulig å gjøre noe som helst, men etter noen timer hadde de på et vis funnet noe som kunne ligne en løsning. Han kysset henne, og det var som å fjerne hundre tonn murstein fra skuldrene, som å skru på lyset i et helt mørkt rom, som om å kysse han for første gang. Hun gikk inn i leiligheten med tårer i øynene uten å møte blikket hans, og ut av den noen timer senere, leende og lettet. Allikevel tør hun ikke håpe på noe, for det er vanskelig å lappe ting sammen, men det som skulle være en dag for å trøste og klemme ble en dag med smil og gode venner.

.

Det har mildt sagt vært to slitsomme dager. I hele går og i dag morges lå jeg med ansiktet ned i puten og gråt så jeg nesten ikke fikk puste, og nå sitter jeg her og smiler akkurat som det her aldri hadde skjedd. Jeg vil bare si takk til alle de fine kommentarene og omtanken, for helt seriøst, dere er jævlig fine når dere vil. Spesielt takk til Maren som har vært kjempesøt og tipset folk om god karma som en følge av å kommentere her. Så nå håper jeg alle dere har fått god karma og er like fornøyd som meg. Jeg ville bare fortelle dere det her og si takk, selv om det er lenge etter leggetid og jeg burde sove. Så ja, takk. Og god natt.