Ingen spesielt oppløftende dag, akkurat. Da jeg kom til togstasjonen i morges (med overraskende godt humør) ble jeg møtt av en horde sure, morgengretne togpassasjerer som kunne informere meg om at toget jeg skulle ta til jobb var innstillt. Flott. Så jeg trasket rundt på perongen i morgenkulden mens jeg ventet på neste tog. Så bestemte jeg meg for å gå helt til enden av perongen og tilbake, fordi det var det morsomste jeg klarte å finne på der jeg stod innhyllet i frostrøyk og irritasjon. Blikket mitt festet seg på noe mørkt som lå midt i sporet, så langt bort på perongen man kunne komme. "En haug med brun snø som har falt ned fra toget ellernoe", tenkte jeg og gikk videre. Helt til jeg var 50 meter unna og kunne skimte et par ører og en snute. Klumpen i halsen vokste jo nærmere jeg kom, og da jeg endelig så hva det var, var jeg ikke sikker på om jeg var lettet eller ikke for at det ikke var en hund eller en katt, men en stakkars rev som lå død og stivfrossen på togskinnene.

.



.

Jeg forstår ikke hvordan den har klart å bli påkjørt akkurat i det lille øyeblikket det tar den å krysse sporet. Altså, den hadde to meter å løpe for å krysse sporet, og så velger den å krysse det akkurat da toget kjører ut fra stasjonen?! Trodde en rev skulle være et av de smarteste dyrene jeg? Men hva nå enn det var (selvmord, uflaks, mord, dumhet) som gjorde at den endte opp under toget, så gjorde det ikke akkurat morgenen min så hyggelig. Herregud så egoistisk, tviler på at den har hatt en særlig mye bedre morgen... Men noe hyggelig syn var det uansett ikke. Det kunne jo faktisk tenke seg at den hadde klart seg helt fint og overlevd hvis toget for en gangs skyld hadde kommet tidsnok og ikke overrasket den. Nå har glasset mitt rent over, NSB.

.

Kanskje jeg bare burde komme igang med å ta lappen snart...