Nå har jeg snart snytt meg gjennom en hel dorull, spist en hel pose doc og sprayet en halvliter nesespray opp i nesen som fortsatt er tett og renner. Jeg er sånn typisk klisjé-syk hvor jeg ligger i sengen med en stor kopp te, vekselsvis grønnhvit og rød i ansiktet, i desperat jakt etter noe annet å se på enn Glamour og Days Of Our Lives på TV. Hadde det ikke vært for hushjelpen som har vært her, hadde det sikkert luktet død og fordervelse. Ok, jeg har det faktisk ikke så ille. Det er sol ute og jeg har masse ny musikk å høre på, så tiden tikker og går mens nesen renner i takt med snøen som smelter i hagen utenfor. Men jeg har da selskap av både hunden og katten som ligger og drar seg hele dagen.

Jeg føler meg så elsket når jeg er syk. Både mamma og pappa ringer og sender meldinger, kjøper brus og god middag til meg, passer på at jeg ikke fryser og lager kaffe til meg. Og det er jo perfekt for en som meg som liker at folk synes synd på meg. På toppen av all selvmedlidenhet har jeg en kjæreste som kommer på sykebesøk og ringer for å høre hvordan det går med meg. Når til og med lillebroren min bryr seg nok til å gi bort et av Freia Påskeeggene sine til meg... Da er det greit å være syk selv om det ikke er så givende å sløse bort hele dager under en klam dyne med lunken kaffe og dårlig TV.

Det går da over etterhvert. Og til helgen er det storslagent senterball på Thon Hotell, mye billig drikke og.. faen jeg må kjøpe kjole og sko. Men først skal jeg bli frisk. Prøve, ihvertfall.