Ifølge last.fm og hukommelsen har jeg vært på i overkant av 150 konserter. Hundre og femti forskjellige band og artister, med unntak av en håndfull jeg har sett to eller flere ganger. Det har rukket å bli en god del siden jeg ble revet med av festival- og konsertbølgen for noen år siden. Det slo meg ikke at jeg har sett og hørt mye live før jeg satt i bilen på vei til Trondheim for noen uker siden. Den eneste kanalen jeg og pappa klarer å høre på uten å bli uenige er p3. I åtte timer med radioen på kunne jeg telle alt fra 3 til 10 artister etter hverandre som jeg hadde sett live. Owl City, Muse, Paramore, Biffy Clyro, Two Door Cinema Club, The Killers, Donkeyboy, Johnossi, Florence And The Machine... it goes on and on and ooon.

Jeg møtte Travie McCoy på Phoenix-konsert på Apple Store i SoHo i fjor høst. Ansikt til ansikt med Travie slo nesten den gangen jeg møtte Taylor Swift på Owl City konsert på Bowery Ballroom. MTV VMA's var heller ikke så verst, men da jeg drakk øl med Empires på en bar i Brooklyn etter konserten var bedre. Og da Maika Maile fikk hakeslepp da jeg sa jeg var fra Norge.. it's up there. Da jeg satt og dinglet med beina sammen med All Time Low i Oslo i 2008 eller med Panic! i Stockholm tidligere det året er også verdt å nevne.. Jeg har intervjuet M83 på backstagestranden på Hove, jeg har sett Leighton Meesters første opptreden live sammen med Cobra Starship, jeg var på Fall Out Boys siste konsert noensinne, jeg har møtt Luke Pritchard i pølsekø på Hove, spist lunsj med Märtha Louise på den gamle jobben min, hatt ansiktet mitt på en dobbeltside i Dagbladet Fredag, spist gratis middag backstage på VGlista med alt som kan krype og gå av norske artister.. Og så har jeg bloggvenner, da. Masse bloggvenner. Nevn en blogger fra hvilken som helst liste og jeg har møtt han/henne. Jeg er med andre ord stappet full av sladder, historier og minner.

Jeg har studert fotojournalistikk i New York, vært på språkreise i England, fotografert titalls konserter og intervjuet mennesker på gaten både i New York og Oslo. Jeg har snart sett alle favorittbandene mine live og vært på filmsett til filmer som nå kommer ut på kino. Jeg har vært på ferier i flere verdensdeler og opplevd mer enn mange andre. Om under en uke flytter jeg til Trondheim til min egne leilighet for å studere journalistikk og oppleve nye ting. Alt dette er det lett å glemme når man sitter inne og surmuler over skrivesperre og inspirasjonsmangel. Da er det fint å vite at det kommer lysere dager hvor jeg opplever ting jeg kan skrive opp som ting jeg er stolt over, glad for og takknemmelig for å ha opplevd. Det er bare et spørsmål om tid. 

Det virker som jeg mister en follower for hver gang jeg nevner hest. Derfor kan dere kose dere litt med enda flere hestebilder fra Rauland mens jeg prøver å dra meg selv ut fra den mørke kjedsomheten og ut i sommersolen. Jeg har dyttet meg selv så langt ned at jeg har vurdert å slette hele bloggen og se om noen bryr seg. Det er sommerferie og fint vær, men alt jeg gjør er å ligge under dynen og vente på at noe skal skje. Jeg har blitt stuet bort på gjesterommet i mitt eget hus fordi lillebror ivrig har kastet meg ut av rommet mitt og begynt å male det som nå har blitt hans lille hule. Nettene tilbringer jeg på en hard sofa med altfor mange tanker i hodet. Det er som om jeg lever litt utenfor mitt eget hode, for jeg er bare her, på en måte. Hjelp meg.

Himmelen gråter over at jeg er hjemme i Asker igjen. Uten hest. Det har vært fire fantastiske dager halvt oppe på fjellet i stallen sammen med Marion. Jeg hadde ikke sett henne på over et år, og i formiddag dro jeg hjemover med en klump i halsen etter timesvis i stallen og på hesteryggen siden torsdag ettermiddag. Stølheten har akkurat gått over fra å være plagsom til utholdelig, og det skjer selvfølgelig når jeg ikke skal hverken ri eller.. trene.. mer. Det blir vanskelig å være hestejente på heltid i Trondheim.

Jeg har eid verdens fineste hest en gang. Hadde jeg kunnet, hadde jeg tatt henne med tilbake til Asker og gått tilbake til livet jeg levde helt frem til 2008. Men så har jeg jo rukket å bli glad i leiligheten som venter på meg i Trondheim også, så jeg får heller ransake finn.no for hester der oppe. Noen fra Trondheim som har tips til en ulykkelig hestejente? Jeg er aldri så lykkelig som jeg er når jeg sitter på ryggen hennes, uansett hvor klisjé det høres ut. Og nå må jeg bare vinke farvel til stallarbeid, dressur- og sprangtimer, timeslange rideturer og adrenalinkick på feltrittbanen for denne gang. Nå venter ti lange, kjedelige dager her hjemme før jeg endelig kan flytte fra rommet mitt som for tiden ikke er annet enn tomme vegger og malingslukt. Jeg har allerede surmulet meg til å få gjesterommet redd opp og gjort klart for meg. Jeg  lukter hest og det gjør litt vondt i musklene jeg ikke hadde brukt siden i fjor. Aller mest stikker det litt i hjertet etter at årets høydepunkt er over. Resten av bildene får dere senere. 

Jeg har så godt som vokst opp på det stedet her, og har vært her hver eneste sommer siden 1999 eller 2000. I 10 år, altså. Det er halve livet mitt, det. Og så solgte jeg hjertet og sjelen min hit da jeg ble nødt til å selge Marion i 2008. Det er ikke rart jeg har mye fritid nå som jeg ikke driver med hest på fulltid lengre. En gang i tiden var jeg i stallen hver bidige dag, time ut og time inn. Og så var det stevnene i helgene, som gjerne oppholdt meg fra halv fem om morgenen til langt ute på kvelden. Det var så og si det eneste jeg gjorde og holdt på med fra jeg var åtte til jeg ble.. seksten. Siden den gang har jeg dratt opp hit én gang i året for å hilse på min aller beste venn, og jeg merker det på musklene og kroppen at det ikke er nok. Jeg sliter med å gå opp trappen til soverommet og kjenner plutselig magemuskler jeg ikke trodde jeg hadde. Men det er deilig. 

Vekkerklokken ringte grusomt tidlig, og før jeg rakk å spise frokost hadde jeg ridd rundt i ridehuset i en hel time. Nå varmer jeg hendene på en lunken kaffekopp før jeg skal krype under dynen og lese boken jeg ikke tør å innrømme at jeg leser. En gang i tiden stod jeg opp før solen hver morgen for å gjøre alt av stallarbeid, og sånn holdt jeg det gående absolutt hele dagen. Nå føler jeg meg gammel og utrent, men alt forsvinner når jeg sitter på hesteryggen. Klokken fem skal jeg ut og fly litt over hinder på den svarte raketten min. Både jeg og mamma har vurdert å snike henne inn i en hestehenger og sette henne i hagen hjemme. Hesten, altså. Men fremover blir det vel bøker og skolebenken istedetfor frisk luft og hester. Først må jeg bare masseres så jeg kan fungere ordentlig igjen. Frem til søndag skal jeg uansett bo i ridebukse og ridestøvler, men hvis det mobile internettet mitt lar meg snakke med dere, så lover jeg å gjøre det. Imens skal jeg leke hestejente på rideleir.

Rommet mitt er ribbet for alt som en gang fantes her inne. Utenfor døren står søppelsekk på søppelsekk med gamle dagbøker, tøfler, CDer, sminke og alt jeg ikke engang visste jeg hadde her inne. Jeg visste det ville komme en dag hvor jeg kom til å angre på at jeg har kastet alt rot inn i skapet, lukket døren og latet som ingenting. Den dagen kom i dag. Engang i tiden har jeg visst prøvd meg på å rydde, for jeg fant opptil flere plastposer klare til kasting.. Fornøyd tenkte jeg at jeg slapp å gå gjennom alt, men det var bare til jeg så en liten snute titte opp fra den ene posen. Og så ramlet kosedyrmanien min ned i hodet på meg. Det var så hjerteskjærende å se dem dyttet ned i en støvete ica-pose, så nå har jeg femti gamle venner med blanke øyne og myke kropper som skal med nordover når den dagen kommer. Kryss fingrene for at den kommer fort, for jeg kjeder meg ihjel.

Nå har det skjedd, dere. Jeg har gjort som så mange andre har gjort (og som jeg aldri har turt å gjøre selv).. jeg har laget en side til bloggen på facebook. Rødmer nesten av å se på den, for ikke nok med at jeg har en egen fanside på facebook, så er det bare åtte medlemmer der. Inkludert meg selv. Så vær så snille å gjør dette litt mindre pinlig for meg og trykk på denne linken. Jeg lover at det er kjempepraktisk, for da kan jeg virkelig se hvem dere er, og så har dere meg overalt. Blir ikke bedre enn det, da? Hold meg litt med selskap mens jeg ligger i halvmørket på et helt tomt rom med ekko fra TVen. Jeg har til og med begynt å lese breaki... nei, nevermind, det får dere ikke vite. Og i morgen drar jeg avgårde igjen. Trykk like på facebook for å finne ut hvor ;-)

Fine, fine Trondheim. Nå er jeg så forelsket i leiligheten min at jeg neppe kommer til å ville være noe annet sted på en stund. Og det beste er nesten soverommet, for selv om det tok seks mennesker, dype riper i veggene og taket og et ødelagt rekkverk, har jeg en stor og deilig seng på soverommet mitt med skråtak og vindu med utsikt over takene på alle trehusene i nabolaget. 

Jeg har det meste nå, bortsett fra sengetøy, gulvteppe til stuen, bestikk, glass og alt i den kategorien. Sofaen er kjøpt og betalt, men den kommer ikke hjem til meg før dagen etter jeg begynner på skolen. Kjempepraktisk at jeg ville ha akkurat den sofaen som jeg måtte vente lengst på. Men jeg har en seng og en ekstra madrass jeg får bruke som sofa i mellomtiden. Og en TV jeg kjøpte fem minutter før vi satte oss i bilen for å kjøre hjemover. Og den får stå og kose seg i bobleplasten sin til jeg kommer tilbake om drøye to uker. Og da blir det .. for godt. Ihvertfall helt til jeg skal ned og være VIP på Øyafestivalen i midten av august. Og den 23. August begynner skolen. Herregud, hvordan skal jeg overleve første skoledag helt alene? Nei, jeg får gjemme meg på en do om det blir for ille. Jeg har i det minste verdens fineste leilighet å komme hjem til. Det er det ikke alle som har.

Alle pappeskene og koffertene står i leiligheten. Klærne mine ligger allerede pent brettet i skapet på soverommet. Jeg sover på en madrass på mitt nye rom i min helt egne leilighet. I går var det fantastisk vær og kjempevarmt, i dag var det ihvertfall ti grader kaldere og pissregn. Typisk Trondheim, har jeg hørt. Heldigvis trengte jeg ikke gjøre annet enn å sove i bilen til og fra Steinkjer, og der gjorde jeg ikke annet enn å spise kaker, jordær og se på regnet utenfor. Måtte en tur på kirkegården, bare.

Leiligheten er så og si tom. Kjøkkenet og badet er jo klart, bortsett fra at kjøkkenet mangler alt av bestikk, oppvaskkoster, glass, tallerker og.. alt man trenger, egentlig. I morgen blir det andre boller, for da bærer det ut til IKEA og diverse interiørbutikker for å fylle de tomme rommene mine. Fra IKEA drar jeg forhåpentligvis med ny seng, sofa, stuebord, TV-benk, kjøkkenutstyr, sengetrekk og.. ja, alt. Jeg tror jeg vet hva jeg vil ha, jeg er bare redd det kommer til å gå litt over stokk og stein der inne. I natt skal jeg ligge og kose med bankkortet mitt, for etter i morgen blir det nok en stund til vi drar ut sammen igjen. 

Skyene og regnet forsvant da vi satt på restauranten og spiste, så jeg la ut på tur med hunden når de andre dro tilbake til hotellet og på Rosenborg-kamp. Uten at jeg helt visste hvor jeg skulle, tok jeg med meg en altfor vimsete hund og vidvinkelen ut på luftetur i Trondheims gater. Og plutselig var jeg på andre siden av elven og innså at jeg måtte rundt hele byen for ikke å måtte gå samme vei tilbake. Så jeg gikk, jeg. En og en halv time senere var jeg tilbake i leiligheten og kan ha god samvittighet for både meg selv og Lago for en lang stund fremover. Og nå kan jeg snart starte helt på nytt også. Verste klisjeen med blanke ark og hele livet foran meg... Jeg ler av meg selv når jeg tenker på det, men det føles bra. Bilder av leiligheten kommer forresten når det er noe annet enn bare vegger og luft her inne. I morgen, altså. Tror jeg.

Etter Johnossi var det Pow Pow på den lille scenen før Sivert Høyem fikk meg og Carina til å gjespe i kor, men det er ikke dermed sagt at det var dårlig.. For det var det ikke. Jeg sang til og med på den lille håndfullen av sanger jeg hadde hørt før. Så jeg ble sittende og svaie til litt for rolige sanger mens jeg bekymret meg over de stadig mørkende skyene som kom rullende inn over Oslo og Kontraskjæret. Et lite øyeblikk vurderte jeg å skaffe meg en regnponcho.. mest for kameraets skyld. 

Himmelen ble bare mørkere og mørkere. Samtidig var det nesten umulig å bevege seg, for alle billettene var utsolgt og det var ikke mye pusterom å få inne på området. Med øl- og dokøer herfra til helvete begynne jeg å få litt nok av mennesker, men så... så kom Kent på scenen. Og med dem kom også regnet.

Det var ikke måte på hvor mye det skulle regne heller. Heldig for meg er jeg av typen som helst hører på Kent når det er mørkt eller regner, så mer perfekt setting kunne jeg ikke fått. Det er et sjeldent syn og se en smilende, klissvåt og krøllete Madeleine i regnet, men det var altså tilfelle i kveld. Og konserten var bra, bra bra bra. Akkurat som i spektrum i mars, bare annerledes. Før jeg prater meg helt bort skulle jeg bare minne dere på at jeg faktisk har min siste ordentlige natt hjemme i Asker, for i morgen tidlig kjører flyttelasset oppover mot Trondheim. Jeg skal sitte åtte timer i bil og bruke tre dager på å kjøpe møbler, bestikk og alt som trengs til leiligheten min. Så dere får bare unnskylde meg om jeg glemmer dere litt midt oppi alt kaoset... Akkurat nå er jeg så mett på konserter det er mulig for meg å bli.. og fryktelig sulten på å flytte for meg selv. Jeg hadde glemt hvor mye foreldrene mine maser og hvor fredelig det er å være alene. Det var helt til i dag morges.... Men nå flytter jeg, jo. 

Alice er noe for seg selv, men det visste jeg forsåvidt etter å ha sett dem på Øya i fjor. Selv om jeg var bitter for fotoforbudet under konserten, gikk det egentlig over da vi møtte henne ved siden av scenen etterpå.. 

Og så drakk vi egentlig bare mer øl, speidet etter kjente fjes og danset til A-Trak før Scissor Sisters gikk på scenen.

Ganske spesielt, men de lagde stemning og etterlot meg med hundrevis av bilder med latterlige poseringer og ansiktsuttrykk. Tror ikke jeg har hørt noe særlig annet av dem enn "I don't feel like dancing", så det var vel kanskje på tide at jeg åpnet øynene. Så det var jo bra. Og så ble jeg sittende i Oslo en hel time etter at Carina dro for å vente på at familien kom kjørende fra Gardermoen... Trygt hjemme våknet jeg i morges til at katten hostet, nøs og sprutet blod utover hele stuegulvet. Så da var det egentlig ganske greit at familien var kommet hjem og kjørte stakkars lille katten dyrlegen. Og hva feilte det han? Han hadde fått et ti centimeter langt gresstrå i luftrører istedetfor spiserøret, og det gresstrået prøvde han å nyse ut gjennom nesen..... 

Og i kveld er det Kent og mer øl på agendaen.  

foto: privat fra hovefestivalen / canon 50mm f/1.4

Klein og fin har jeg prestert å rydde og vaske etter den mislykkede (mislykket som i at den gikk fra å være hagefest til å bli en.. innefest) hagefesten jeg hadde i går, ryddet ut av klesskapet mitt og pakket ned alle klærne mine i en gigantisk koffert. Nå har jeg hele livet mitt minus livet på internett i to pappesker og en koffert. Det er overraskende mye jeg ikke pakker ned, og enda mer jeg putter i søppelsekker. Det viser seg å være en ganske liten prosentdel av hva jeg eier jeg faktisk bruker. Så jo mindre jeg drar med meg videre, jo bedre. Om bare tre dager vrir jeg om nøkkelen i døren til min helt egne leilighet i Trondheim sentrum. Et blankt ark og en ny start fra lørdag av. Og nå er det på tide. Virkelig, virkelig, (herregud) virkelig på tide nå. 

Og i morgen skal jeg endelig ut på oppdrag igjen, med søteste Carina ved min side. Med pressepass rundt halsen, kameraet over skulderen og en øl i hånden er det duket for Oslo Live med blandt annet Crystal Castles, som jeg gleder meg til å se igjen. For sist gang jeg så dem var jeg ikke helt humør. Forhåpentligvis roer tankene mine seg litt over natten, for ingen burde få se meg sånn jeg er nå. Men ærlig talt, jeg må ta meg selv i nakkeskinnet og drikke mer øl. Nok drama, dere. Jeg trenger en ny by, nye mennesker og nye impulser. Tenk, jeg har bodd på samme sted siden jeg var fire år, og snart blir alt helt nytt. Jeg trenger det.

Snart, nå.